Kunstner
Alwynne Pritchard

Alwynne Pritchards praksis favner over et bredt spekter av disipliner og medier, deriblant musikkomposisjon, koreografi, vokal og fysisk performance, tekst, video og fotografi. Mange av de mest sentrale arbeidene hennes fra den siste tiden er tenkt som selvtilstrekkelige avgrensede performancer, der hun benytter seg av et multidisiplinært språk for å skape et konseptuelt rammeverk for særegne ritualer som ofte omslutter tilskuerne fullstendig. Ritualene baserer seg nesten utelukkende på menneskekroppens – hennes egen kropps – bevegelser og funksjoner og kan være både groteske, skjøre, skremmende og absurde på én og samme tid.

Et sentralt trekk ved Pritchards performative arbeider er ideen om at menneskekroppen er en inngangsport til tanken. Som en uberegnelig kraft, uten moral eller språk, kan den skape brudd i persepsjonen som lar det uforutsette komme til syne. Fra dette fysiske selvets kroppslighet – kroppens pulseringer, rykninger og vridninger – manifesterer også performancekunstnerens stemme seg: høy, stygg, delirisk og skjør.

Når man trekker seg tilbake i seg selv og går inn i sin egen kropp på en offentlig scene, er det en subversiv handling. Det innebærer en avvisning av den etablerte definisjonen av det å være utøver, og en redefinering av forholdet mellom dem som står på scenen og dem som ikke gjør det. Pritchard er fascinert av det å betrakte en person i en slik tilstand av konsentrert tilbaketrekning, og arbeidet hennes som komponist, koreograf og utøver dreier seg i stigende grad om å skape situasjoner der dette kan skje. Men tilbaketrekningen må være konsentrert og strengt kontrollert – en praksis basert på presisjon, disiplin, intimitet og måtehold. Performancen er ikke en iscenesettelse eller en type skuespill, men et slags offentlig utforskningsrituale. Som så ofte i Pritchards senere arbeider er det ved at utøverne fratas både syn og hørsel at oppmerksomheten deres vendes innover. På denne måten blir fokuset deres rettet utelukkende mot oppgaver som bestemmes av deres egne kroppers rytmer og konturer, og gjennom den mest grunnleggende av alle sansene – berøringssansen. Her er det nettopp den avstanden som skapes mellom publikum og utøverne som fører dem sammen: utøvernes private, intime rom deles som en følge av publikums samtidige nærvær. Utøverens isolasjon og sårbarhet vekker empatien hos de som bevitner vanskeligheten og intensiteten i de undersøkelsene hun forsøker seg på. Empatien åpner også opp for at publikum får kontakt med lignende, selvopplevde prosesser – de får mulighet til å utforske forståelsen av sine egne kropper.